Skriveregler og grammatikk

Alle som bruker språket, enten muntlig eller skriftlig, vil fra tid til annen komme i situasjoner der en er usikker på hva som er korrekt språkbruk. Hvordan var det med «da» og «når» igjen? Skal aksenttegnet gå opp eller ned, og når skal det egentlig brukes?

De – dem, de som – dem som (bokmål)

 

Det personlige pronomenet i tredje person flertall er slik: de – dem (genitiv deres). Hovedregelen er at de brukes når pronomenet er subjekt i setningen, dem når det er objekt eller står som styring til en preposisjon.


Hovedregelen

På gatene går de og slenger. (Vi kan også si: ”De går og slenger ...”; de er subjekt.)

Hun lyttet til ordene og gjemte dem i hjertet. (Dem er objekt for verbet gjemme.)

Han så tyvene på vei inn og fulgte etter dem. (Dem er styring til preposisjonen etter.)

I passivsetninger er det ekstra lett å gjøre feil. I den følgende setningen er de subjekt, og det er ikke riktig å bøye det:

De herses stadig med.

”De som ...”

Når det følger en leddsetning med som etter pronomenet (”de som ...”), lar mange være å bøye pronomenet fordi de føler at de som er en fast forbindelse:

Tsaren benådet de som ikke var med på attentatet. (De er objekt for benåde.)

Tsaren måtte bøye seg for de som han hadde hersket over. (De er styring til for.)

Det er akseptabelt å skrive de som i slike tilfeller. Det beste er likevel å følge hovedregelen og bøye pronomenet også foran som – når det er objekt eller styring til en preposisjon:

Tsaren benådet dem som ikke var med på attentatet.

Tsaren måtte bøye seg for dem (som) han hadde hersket over. (Som er ikke subjekt og kan derfor sløyfes.)

Pass på i disse tilfellene, der de er subjekt i den overordnede setningen og må ha denne formen:

De som han hadde styrt, støttet ham ikke.

De som han hadde hersket over, gjorde opprør.

Som predikativ og i sammenlikninger

I et par tilfeller kan man velge fritt mellom bøyd og ubøyd form, enten det følger en som-setning etter eller ikke.

Dette gjelder for det første når pronomenet står etter verb som væreblihete o.l.. Da er det grammatisk sett predikativ (tidligere kalt ”predikatsord”). Her godtas altså bådede og dem:

Det må ha vært de(m).

Taggerne var de(m), ikke de to andre.

Dette er de(msom forårsaket ulykken.

Det gjelder for det andre ved sammenlikninger der man bruker konjunksjonene ennog som:

Vi er dyktigere enn de(m).

Vi er dyktigere enn de(msom sitter i overbetalte jobber.

Vi er like dyktige som de(m).

Vi er like dyktige som de(m) (som) ledelsen ønsker å satse på. (Som kan sløyfes.)

Ved foreløpig subjekt og utbrytning

I setninger med foreløpig subjekt (det) og de(m) som egentlig (også kalt potensielt) subjekt kan man velge mellom ubøyd og bøyd form:

Det er de(msom mener Darwin tok feil.

Det finnes de(msom politiet har mishandlet.

Det samme gjelder ved såkalt utbrytning, der man omskriver setningen med det er(varhar vært) for å framheve et bestemt ord (her pronomenet), altså på denne måten (i uttalen får ordet oftest ekstra trykk):

Det var de(m) (som) han møtte, ikke de andre. (Som kan sløyfes.)

«I» eller «på»?

Preposisjonene i og på ligger nær hverandre i betydning og bruk.

Noen ganger kan vi velge mellom i og  uten at det gir (særlig stor) betydningsforskjell, mens det andre ganger er viktig å skille, fordi betydningen blir (svært) forskjellig alt etter hvilken preposisjon som velges.


På stedet og til stedet

Konkret betyr i «inne i» (på stedet) eller «inn i» (til stedet), mens  betyr «på overflaten av, oppe på» (på stedet) eller «opp på» (til stedet). Forholdet mellom tilsteds- og påstedsbetydning er slik at når man bruker en av preposisjonene til å angi retningen for en bevegelse, kan man med samme preposisjon beskrive den tilstanden som er resultat av bevegelsen. To eksempler:

  • hun skrev referatet i protokollen – referatet kan leses i protokollen
    han la seg på sofaen – han ligger på sofaen

Det videre og det mer begrensede

Når i betyr «inne i», kan dette være enten «inne i et (større) område» eller «midt inni, omgitt av noe». Den overflaten som  angir, kan på den annen side være større eller mer avgrenset. Når i betyr «inne i et område», kan det stå i motsetning til  brukt om et avgrenset sted:

  • vi har vandret i fjellet – vi har vandret på Norefjell
    det står i boka – det står på side 324

Denne motsetningen mellom det videre og det avgrensede møter vi også i mer overført bruk, for eksempel når i gjerne brukes om offentlige etater o.l.,  om den konkrete institusjonen:

  • i helsevesenet – på eldresenteret
    i likningsetaten – på likningskontoret
    i skolen (= i skoleverket) – på skolen (= på den konkrete skolen)
    i sykehussektoren – på sykehuset

Det heter også i departementet, i kommunen, i staten, i offentligheten, i næringslivet, imusikklivet osv. – alt sammen mer omfattende sfærer eller sektorer.

Men også i kan bety noe avgrenset, nemlig «omgitt av», «mer eller mindre midt inni». I slike tilfeller kan i stå i motsetning til  enten i betydningen «på overflaten av» eller «oppe på»:

  • han lå i senga – han lå på senga
    veden i treet er skadet – barken på treet er skadet
    det er funnet salmonella i kyllinger – vingene på kyllinger er ikke fullt utviklet

Siden en overflate godt kan være loddrett, angir  oftere enn i noe loddrett. I disse eksemplene har i en mer spesialisert betydning:

  • hun satte et skilt på døra – hun stilte seg i døra (= i døråpningen) 
    det var dogg på vinduet – det var uknuselig glass i vinduet (= i vindusruta)

«På» om konkret bruk

Ofte brukes  der en lokalitet er knyttet mer konkret til praktisk bruk, altså når det befinner seg eller foregår noe bestemt der:

  • på badet, på byen, på bygda, på huset, på kafeen, på kantina, på kino, på kjøkkenet, på lokalet, på skogen («gutta på skauen» = Hjemmefronten), på soverommet, på toalettet

Når i brukes i tilsvarende tilfeller, virker det ofte mer generelt (med betydningen «inne i»): i byen, i bygda, i huset, i kafeen, i lokalet, i skogen, i soverommet osv.

Også ved ord for beholdere kan vi ofte velge mellom i og  med en liknende nyanse:i eller  flaska, i eller  kanna, i eller  tanken, i eller  termosen o.l.

I gata betyr gjerne «i gaterommet» eller «i bygningsmassen rundt», mens « gata» er «på asfalten, på gatelegemet», eventuelt «på fortauet». (Les mer nedenfor.)

Foran «marked» brukes både i og , men alltid  når utgangspunktet er den konkrete markedsplassen: i eller  de internasjonale markedene,  markedet i en sørtysk by.

Foran stedsnavn

Foran de aller fleste stedsnavn (byer, steder, bygder, fjell- og landområder osv.) og administrative navn brukes i når det er påstedsangivelse:

  • i Andesfjellene, i Asia, i Bergen, i Drøbak, i Finnmark fylke, i Hamar kommune, i Nord-Norge, i New York, i Rondane, i Setesdalen, i Sør-Spania, i Trøndelag, i Tyskland, i Vladivostok

Et viktig unntak er en del navn på norske byer, tettsteder og landskaper, der  har tradisjon:

  • på Bryne, på Geilo, på Helgeland, på Kongsberg, på Lillehammer, på Lindås, på Molde, på Møre, på Oppdal, på Ringerike, på Rjukan, på Romerike, på Røros, på Sortland, på Stabekk, på Steinkjer, på Toten, på Tynset, på Voss, på Åndalsnes, på Ås

Også bydelsnavn får gjerne  foran seg:  Blindern,  Furuset,  Haganes, Lade,  Majorstua,  Møhlenpris,  Storhaug,  Stovner,  Tveito,  Våland osv. Grunnen til at bynavn og bydelsnavn får  foran seg, er ofte at de er gamle gårdsnavn.

Foran navngitte bygater er i det vanlige, men  er fast ved visse navn: Drammensveien,  Karl Johan o.a. Dessuten brukes  om torg o.l.:  Solli plass, Torgalmenningen.

Om gateadresser er i likevel det vanlige, også der  ellers brukes: kontorer i Karl Johans gate 28, leilighet i Parkveien. Grunnen er nok at det her vises til bygningsmassen der gata går.

Foran fjelltopper brukes  Galdhøpiggen,  Gaustatoppen,  Knutshø osv.

Et tredje unntak utgjør de fleste øyer, øygrupper og øystater:

  • på Bokn, på Cuba, på Filippinene, på Fyn, på Færøyene, på Grønland, på Hawaii, på Hitra, på Island, på Jeløya, på Kanariøyene, på Lanzarote, på Madeira, på Malta, på Moster, på Ny-Zealand (eller New Zealand), på Orknøyene, på Rodos, på Runde, på Sardinia, på Senja, på Sjælland, på Smøla, på Sri Lanka, på Sumatra, på Taiwan, på Vikna, på Øst-Timor, på Åland

Det heter likevel: i Indonesia, i Irland, i Japan, i Lofoten, i Storbritannia.

I tidsuttrykk

Til å angi tidspunkter og tidsrom brukes i om uker, måneder, år, høytider og lengre perioder:

  • i uke 36, i august, i 1987, i helga, i jula, i sekstiårene, i renessansen, i tidenes morgen

 brukes derimot om ukedager og andre enkeltdager (merkedager):

  • på fredag. på 17. mai, på 1. påskedag

Men også  kan brukes om perioder:  1900-tallet,  syttitallet (= i syttiårene).

Om deler av døgnet og om årstider bruker vi  særlig når vi skal angi nærmere når noe foregår eller foregikk (ellers er om den vanlige preposisjonen her):

  • nokså tidlig på morgenen, midt på dagen, litt seinere på sommeren

Betrakter vi døgnet (eller deler av det), kommende eller forgangne tidspunkter eller årstider sett fra det nåværende tidspunkt, er i den vanlige preposisjonen:

  • i morges, i dag, i kveld, i natt, i går, i fjor, i morgen, i neste måned, i sommer, i høst

Videre angir i hvor lenge noe varer (et tidsforløp):

  • i ukevis, i mange måneder, i to år til, i hele vinter

Men når det skal angis hvor lang tid noe tok, er  riktig:

  • det var gjort på ti minutter, han gikk på tiden 1,54,38, hun spiste ikke på flere dager

Når vi skal angi hvor ofte noe forekommer (hyppighet), kan i brukes (ved siden av permed det følgende substantivet i ubestemt form):

  • fire ganger i måneden, 600 omdreininger i sekundet, to kilometer i timen

Abstrakt betydning

Både i og  har hver for seg utviklet en rekke mer abstrakte betydninger. For eksempel kan i brukes for å angi materialet noe er laget av: et servise i sølv, møbler ifuru, mens  kan angi den helheten noe er en del av: enden  visa, eller beskrive egenskaper ved noe: en lønn  100 000. De inngår også begge i mange faste uttrykk. Dette skal vi imidlertid ikke ta opp her.

Å eller og?

"Å" forteller at det følger en infinitiv etter, og kalles derfor infinitivsmerke, mens "og" tilhører ordklassen konjunksjoner (forbinderord).


Hovedregel

"Å" står bare foran verb i infinitiv, mens "og" forbinder (står mellom) sideordnede ord eller ordgrupper av ymse slag, også infinitiver.

Det er ofte når og står mellom to infinitiver, som i eksempelet "Jeg får så lyst til å hoppe og danse", at vi kan komme i tvil om å eller og. Da kan vi enten prøve å hjelpe oss med et knep som kalles fortidsprøven, eller finne ut av den grammatiske sammenhengen.

Fortidsprøven

Prøv å gjøre infinitivene om til fortid (preteritum) og se hva som skjer. Hvis bare den første av dem forandres, skal det være "å" foran den neste (som da står uendret). Hvis begge (alle) går over til fortid, skal det stå "og" mellom dem.

Et litt komplisert eksempel:

Å prøve og/å lære og/å lese å/og skrive swahili tar tid.

Vi undersøker forholdet mellom de enkelte infinitivene med fortidsprøven (vi kan se bort fra den første, for det kan ikke stå og foran prøve, siden det ikke er noen annen infinitiv først):

a) å prøve og/å lære det
b) å lære og/å lese og skrive swahili
c) å lese og/å skrive swahili

Vi forsøker å snu infinitivene i a til fortid og får da: "(De) prøvde å lære det." Siden bare den første forandres, blir det å foran den neste: "Å prøve å lære det." Vi tar b på samme vis, og også her går bare den første infinitiven over til fortid: "De lærte å lese og skrive swahili." Det gir: "Å lære å lese og skrive swahili." I c derimot får vi: "De lesteog skrev swahili." Her forandres begge infinitivene, og det blir og foran nummer 2: "Å lese og skrive swahili."

Den riktige løsningen blir dermed slik:

Å prøve å lære å lese og skrive swahili tar tid.

Noen spesialtilfeller

  • Ligge og prate

To sideordnede infinitiver forteller ikke alltid om to separate handlinger. Den første infinitiven kan si mest om måten handlingen foregår på. Slik er det ved forbindelseneligge å/og ..., sitte å/og ...; stå å/og ... Hvordan skal vi skrive i disse tilfellene?

De fikk lov til å ligge og/å prate.
Han måtte sitte og/å skrive.
Dere ble stående og/å krangle.

Vi kan forsøke med fortidsprøven og prøve å snu infinitivene til fortid. Vi får da: "De låog pratet", "Han satt og skrev" og: "Dere stod og kranglet", så det skal være og alle stedene.

  • Dra og handle

Etter forbindelser som dra og ..., gå og ..., være med og ... kan å pluss infinitiv bare brukes med en preposisjon foran. Ligger det hensikt i ordene dra ..., gå ..., får vi det godt fram med for å: "De ville dra for å handle." Vi kan også skrive: "Vi ville være medpå å feire deg." Oftest er det likevel best med og: "De ville dra og handle", "Vi ville være med og feire deg".

  • Ut og spise

I forbindelser som "Skal dere ut og spise?" har vi bare en infinitiv, men siden det heter "De var ute og spiste", kan vi tenke oss at det er utelatt en infinitiv her (dra, gå, reisee.l.), slik at det bør hete: "Skal dere ut og spise?", "Han ville ut og prøve lykken" osv., med og.

  • (Komme) ut å kjøre

Derimot er komme ut å kjøre og være ute å kjøre stivnede uttrykk med overført betydning ("oppleve vanskeligheter") og obligatorisk å: "Hun kom ut å kjøre", "Han var ute å kjøre".

  • Vær (så) snill å ...

Høflighetsfraser med vær (så) snill/vennlig og/å ... utgjør et problemområde for seg.

I utgangspunktet viser fortidsprøven at begge infinitivene går over til fortid:

Være snill og/å ... > Han var snill og (hjalp meg).
Være vennlig og/å ... > De var vennlige og (fjernet seg).

Formuleringer som "Vær snill og hjelp meg" og "Vær vennlig og fjern dere" må dermed være greie (på både bokmål og nynorsk). Ofte kommer det inn et  her òg, og det kan også passere: "Vær  snill og hjelp meg" og "Vær  vennlig og fjern dere"

På bokmål har det tradisjonelt vært regnet som riktigst å bruke  pluss infinitiv medå: "Vær  snill å hjelpe meg", "Vær  vennlig å fjerne dere". Infinitiven står da som utfylling til , og vi kan si at den forteller hvor snill/vennlig det gjelder å være. På nynorsk er det tradisjon for å bruke infinitiv uten  her: "Ver snill å hjelpe meg", "Ver venleg å fjerne dykk".

  • Vær så god

Vær så god er en utpreget høflighetsfrase og uttrykker i utgangspunktet innbydelse, ikke appell eller påbud. På nynorsk kan man sløyfe  her og skrive ver god (kan også bety "ver venleg"). På grunn av bruk og betydning gir det liten mening å snu disse vendingene til fortid.

Bortsett fra det obligatoriske  på bokmål svarer disse vendingene helt til dem med "Vær snill .." og "Vær vennlig ..." ovenfor. Alle de følgende variantene er dermed akseptable:

Bokmål: Vær så god å forsyne dere. – Nynorsk: Ver () god(e) å forsyne dykk.
Bokmål: Vær så god og forsyn dere. – Nynorsk: Ver () god(e) og forsyn dykk.

  • Infinitiv som utfylling

Infinitiver  kan stå som bestemmelser til andre ord. Enkelte adjektiv, substantivfraser o.l. krever så å si å bli utfylt med en infinitiv som underordnet bestemmelse. Her er noen tilfeller der det skal være å, men der mange gjør feil:

sofaen er god å sitte i (utfylling til god)
jeg har den glede å hilse fra far (utfylling til den glede)
sant å si (utfylling til sant)
så å si (utfylling til )
vel å merke (utfylling til vel).

I disse eksemplene kan altså ikke og brukes.

  • Grammatisk forklaring

Grammatisk sett kan setningsledd være underordnet hverandre eller sideordnet. Et objekt er alltid underordnet verbalet, mens to verbaler til samme subjekt er sideordnet, og det samme er to objekter til samme verbal. Også deler av et setningsledd kan være underordnet hverandre eller sideordnet, som vi skal komme tilbake til.

Eksempel:

Å prøve å lære å lese og skrive swahili tar tid.

Her er å prøve osv. subjekt i setningen, mens tar er verbal og tid er objekt (å prøve ... tar tid). Ser vi nærmere på subjektet, finner vi at det består av en rekke infinitiver i tillegg til å prøve. Hvordan er det grammatiske forholdet mellom dem? Vi ser på åprøve å lære først.

Fortidsprøven gir: "De prøvde å lære det." Etter en gammel skoleregel kan vi finne objektet ved å ta utgangspunkt i verbet og spørre slik: "Hva prøvde de?" Svaret er: "Å lære å lese og skrive swahili." Å lære osv. er underordnet å prøve i et verbal-objekt-forhold. Det dreier seg jo ikke om ekte subjekt og verbal, siden forbindelsen ikke er en setning i presens, preteritum eller perfektum, men om det samme grammatiske forholdet mellom infinitiver.

Det er en mindre gruppe verb – begynne, forsøke, fortsette, greie (= klare), huske, klare, lære, nekte, pleie (= ha for vane), prøve, trenge, våge, ønske o.a. – som tar infinitiv(er) som objekt. Som objekt er en infinitiv underordnet og skal ikke ha og foran seg.

Vi ser på å lære å lese og skrive. Fortidsprøven gir resultatet: "De lærte å lese og skrive swahili." Vi spør: "Hva lærte de?" Svaret er: "Å lese og skrive ...". Vi har altså to objekter, to infinitiver som skal ha og imellom fordi de er sideordnet. (Det kunne stått "Å lese og å skrive ...", men i slike tilfeller sløyfes ofte å foran infinitiver som ikke står først.) Helheten å lese og skrive er på sin side underordnet å lære i et verbal-objekt-forhold, så det må stå å foran lese.

Det er sideordningen som gjør at infinitivene følger hverandre til fortid (preteritum).

At de to infinitivene er sideordnet, går også fram av fortidsprøven, der vi fikk to verbaler: "Vi leste og skrev swahili." Enten vi spør: "Hva leste vi?", "Hva skrev vi?" eller: "Hva leste og skrev vi?", blir svaret swahili, som er objekt for begge verbalene, som sideordnes med og.

 

 

 

http://www.sprakradet.no/Sprakhjelp/Skriveregler_og_grammatikk/

 

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

30.04 | 23:12

Takk for at vi får gå på verdens beste spanskkurs! Lærerikt, inspirerende og morsomt!

...
13.11 | 13:24

Det er bare å sende meg en mail til: maritsvensen@gmail.com

...
11.11 | 10:28

Hvordan kan kjeg komme i kontakt og avtale privatundervisning?

...
12.09 | 19:59

Tusen takk for god undervisning i forbindelse med min utveksling til Cuba!

...
Du liker denne siden